oppgave 3 - Gengangere

I uke 38 har vi jobbet en del med Ibsens Gjengangere. I forbindelse med det har vi fått en oppgave å skrive en analyse om Gjengangere.

Hentet fra:
http://ibsen.net/index.gan?id=11122004&subid=0 

Gjengangere ble skrevet av Henrik Ibsen og ble utgitt i 1881. Der møter vi Helene Alving som er enke etter kaptein og kammerherre Alving, Osvald Alving som er fru Alvings eneste sønn, er kunstner og bor i Paris, Pastor Manders er tidligere husvenn av herr og fru Alving, snekker Engstrand som er alkoholiker og tilsynelatende faren til Regine og Regine Engstrand som er tjenestepike hos Alvings. Og handlingen foregår i Helene Alvings stue.

Gjengangere er et familiedrama, delt inn i tre akter. Skuespillet handler om hvordan herr Alvings tidligere valg skal komme til å ødelegge familien. Helene Alving giftet seg med herr Alving da hun var 29 år. Hun valgte å bli i et mislykket ekteskap og beholde fasaden i stede for å bryte ut. Hun bestemmer seg for å ta kontroll over familien og økonomien. Ti år etter herr Alvings død, bygger hun et asyl i hans minne.

Handlingen er kronologisk og foregår dagen før asylet skal innvies, men det brenner ned til grunnen. Syfilisen til kunstnersønnen Osvald bryter ut og Helene Alving står tomhendt igjen. Dette familiedramaet er et drama fra overklassens samfunn (et borgerlig drama). I dramaet blir det antydet et kjærlighetsforhold mellom halvsøsknene Regine og Osvald. Vi får også høre om arvens betydning via den nedarvede kjønnssykdommen syfilis, som Osvald arver fra faren.

Stykket er fra et vestlandskap på herregården Rosenvold. Osvald gir hard kritikk mot selve vestlandssamfunnet: «her læres folk opp til å tro at arbeidet er en forbannelse og en syndestraff og at livet er noe jammerlig noe som vi er best tjent med å komme ut av jo før jo heller».

Allerede i første sceneanvisningen får vi vite hvilken velstand familien er i: «en rommelig havestue... I bakgrunnen fortsettes stuen i en åpent, noe smalere blomsterværelest... til høyre en dør som fører ned til haven...» (Ibsen, 1881). De har en tjenestepike og den avdøde Alving har titlene «kaptein» og «kammerherre». Man kan merke at handlingen er fra Ibsens tid ved å se på interiørbeskrivelsen: «(... på bordet ligger bøker, tidsskrifter og aviser...)» (Ibsen, 1881). Dette indikerer på at vi er kommet til et opplyst hjem. På Ibsens tid var politiske og kulturelle spørsmål daglige nyhetsoppslag.

Fru Alving virker som en moden og reflektert kvinne, men også følger også strømmen og hører på andre og hva de mener enn å følge hjertet sitt. For eksempel giftet hun seg med herr Alving på grunn av at han var et godt parti fordi han hadde penger og ikke av kjærlighet. Hun har prøvd å bevare familiefasaden ved å lyve til sin sønn og sende han bort fra familien. Men samtidig har hun arbeidet målbevisst med sin åndelige frigjøring fra foreldede normer og regler. Hun er selvstendig og har innsikt og er moderne for tiden. Hun sliter med det hun kaller «Gjengangere». Hun mener at herr Alving hjemsøker de gjenlevende (hun ser likheter i oppførselen mellom herr Alving og Osvald). I stykket forstår hun at hun ikke kan holde på hemmeligheten lenger og må fortelle den til Osvald og Regine.

Osvald er en kunstner som har bodd borte fra familien nesten hele sitt liv. Han bor i Paris og har opplevd hvordan det liberale familiesynet er og endringene som er på vei til Norge. Osvald er kommet hjem for å feire hans fars minne, men det er ikke bare derfor han har kommet hjem. Fordi han ble sendt bort som liten, husker han ikke så mye om faren sin og vil gjerne finne ut hvordan faren var og hvor hans røtter stammer fra. Osvald har kommet hjem for å be om Regines hånd og han tror hun vil kunne hjelpe han når sykdommen vil bryte ut for alvor. Når han får vite at han ikke kan gifte seg med Regine ber han moren om håndsrekningen han ville bedt Regine om.

Pastor Manders er familievenn av herr og fru Alving, men dette var før fru Alving flyktet til han etter ett års ekteskap. Nå har han tatt hånd om de forretningsmessige sidene ved asylet. Han er ugift og bruker mye tid til ulike former for komitéarbeid, ved siden av prestegjerningen. Han er vell ansett og bryr seg heller mer om ryktet sitt og hva andre vil si om han enn fornuften. Han ber fru Alving om at de ikke skal forsikre asylet: «Pastor Manders: Asylet skal jo dog liksom helliges til en høyere livsoppgave ... er her noen ... meningsberettigede som kunne ta anstøt av det ... man kunne virkelig så såre lett komme til å oppfatte det som hverken De eller jeg hadde den rette tillit til en høyere styrelse .. de nidkjære først og fremst ville kaste seg over meg -.»(Ibsen, 1881) dette sier han til tross for at det på den tiden var ofte mange husbranner.

Vi får også en antydning til at det har vært noe mellom fru Alving og Pastor Manders i starten av stykket: «Fru Alving: Men hvor har De Deres koffert? ... Pastor Manders (hurtig): Mitt tøy står nede hos landhandleren. Jeg blir der i natt ... Fru Alving (undertrykker et smil) ...» (Ibsen, 1881). det ville vært naturlig med overnatting i slike anledninger, men det vil han ikke. Og senere i stykket røper han at han selv antakelig var mer en tiltrukket av fruen. Ved tre anledninger forsnakker han seg og omtaler fru Alving med det personlige fornavnet Helene etter tidligere å ha vært påpasselig med å holde strengt på den formelle tiltaleformen.

Gengangere ble mottatt med krass kritikk og mange teatre i Europa ville ikke ta sjansen på å sette opp skuespillet. Skuespillet var for nytt for folk og ingen ville vedkjenne seg det Ibsen bragte frem i skuespillet.

Kilder:

Ugland, Ellen (1999): Søkelys på Gengangere. Oslo: NKS-Forlaget

Ibsen, Henrik (1881, utgave2005): Gengangere. Bergen: Vigmostad Bjørke